Flyttemelding!

www.flisespikkeri.com der altså..

Zombie-epidemien i Bergen

Et sant mareritt er i ferd med utspille seg i Bergen by. Et farlig virus sprer seg med en fart som ingen klarer å begripe. Det kalles Zombie-viruset. Man mistenker filmmiljøet for opphavet til viruset. Har man konkludert for tidlig?

Dette er mitt overmodige bidrag i bloggstafetten arrangert av Sonitus, og  det er da å regne som et iherdig forsøk på å tilfredsstille Gbangs ønske om en Zombie-fabel fra Bergen (forresten blink hva gjelder filmobservasjon). Happy reading!

Se for deg følgende: Det er en hustrig dag i november. Bergensværet er grått og du føler deg litt blek selv. Du har fri fra jobb, står opp litt senere enn vanlig og skrur på PCen. Mens den surrer med å koble seg opp på nettet lager du en kopp Friele kaffe og setter deg ned for å lese nyhetene fra Bergens Tidenes nettutgave. Nyheter som vil få deg til å blekne ytterligere.

kl 10.11: “Zombieviruset”: 412 smittet til nå – tallet stiger raskt!

På bakgrunn av epidemien som ser ut til å herje byen har Bergens Tidende stengt avisen for alle andre nyheter. Redaksjonen utsteder derfor kun kortere nyhetsbulletiner for å holde leserne oppdatert på den ekstremt raske utviklingen.

Det er på det rene at legevakten har registrert og behandlet 412 mennesker som smittebærere av et såkalt “zombie-virus”. Et ukjent antall mennesker er antatt omkommet etter diverse mystiske forsvinningsnumre. Viruset ser ut til å ha oppstått i kulturhuset USF Verftet i Bergen. Det dreier seg om et virus som man tror har oppstått i filmmiljøet i kulturhuset. Man mistenker at det dreier seg om en kromosomfeil hos én eller flere personer. En feil i det genetiske systemet som via ytre påvirkninger har fått immunforsvaret ut av stilling. Man tror at dette har medført at kroppsceller har blitt manipulert til å omdanne naturlige bakterier til et smittebærende virus som har fått navnet Zombie-viruset. Et hissig virus som raskt har spredd seg til omgivelsene på huset. Det understrekes at dette kun er spekulasjoner. Dette bekreftes i en bulletin fra Haukeland Universitetssykehus, hvor man også ber alle holde seg innendørs.

kl. 11.00: - Ingen tid å miste!

- Vi har ingen tid å miste. Ingen bønner.. nei jeg mener borgere heller for den saks skyld.

Dette mumler en travel ordfører Friele til BT før han iler avsted til hastemøte i bystyresalen i rådhusets toppetasje. Ordfører Friele har nettopp vært på Haakonsvern hvor Forsvaret, Heimevernet, Røde Kors og andre hjelpeorganisasjoner holder kontinuerlig krisemøter på marinebasen for å på best mulig måte koordinere strakstiltak i forbindelse med den såkalte zombie-epidemien som herjer vestlandets hovedstad

- Vi satser alt på å knekke viruset, roper en blek bystyreleder fra et vindu i fjerde etasje i rådhuset før hun smeller vinduet igjen.

kl. 11.32 Ekstremt smittsomt

Forskere ved Høyteknologisk Senter og spesialmedisinsk personell fra Universitetssykehuset Haukeland har kategorisert viruset som et ekstremt farlig virus som innebærer smittefare i enhver kontakt med potensielle smittebærere. Symptomene man til nå har klart å registrere er søvnløshet, blek hud, sviktende ganglag, abnorm kaffetørst samt store problemer med artikulasjon og uttale av lange setninger. Den psykiske tilstanden beskrives som psykotisk hvor man hallusinerer, mister alle hemninger og alle aksepterte adferdsmønstre..

kl. 12.02 - dette kan bli ille

Tidligere overlege og spesialist i bakterielle sykdommer Anoldus Farmprøyt som kommunen har hyret inn som rådgiver sier at dette er et fenomen av stor betydning.
- noe lignende har aldri vært registrert før. Ikke i hele verden, og mine kolleger har kontaktet Verdens helseorganisasjon (WHO) for en uttalelse om hvorvidt vi kan setter i verk spesialtiltak mot de rammede.
På spørsmål om hva han mener med spesialtiltak blir han tydelig blek i ansiktet og nekter å svare.
- dette kan bli ille. Nå har jeg sagt nok!

Før han forsvinner inn i rådhuset opplyser han imidlertid om at korridorene på Haukeland allerede er full av bleke og rablende pasienter. Alle som blir smittet fra nå bes holde seg hjemme.

kl. 12.14 WHO svarer – kommunen adlyder

Ifølge en anonym kilde fra 7. etasje i rådhuset i Bergen har Verdens Helseorganisasjon bedt lokale myndigheter i Bergen om å innføre total nedbryting av epidemien som herjer Bergen. WHO anbefaler myndighetene å ta i bruk alle virkemidler som ses nødvendig. Kilden som ser ut til å være overmannet av andre personer får sagt at dette blir verre enn svartedauen.

Du tenker for deg selv at dette var store greier, og innser at kaffekoppen må ha påfyll.

kl. 12.23 Bergen avskåret fra omverden

Det er klart at både Bergen lufthavn Flesland og Bergensbanen er stengt for all transport, og de reisende bes vende hjem. Fly til Bergen er omdirigert til Oslo og Stavanger. Tog fra Oslo stopper på Voss.
Samtlige innfartsårer er stengt og all biltrafikk inn og ut av byen har stoppet opp. Det samme har kollektivtrafikken i byen hvor bussene har lagt ned rutene umiddelbart. Bergen havnevesen melder at militære fartøyer sørger for at alle skip med anløp Bergen blir omdirigert til alternative havner. Enhver overtredelse av havneblokaden blir besvart med ild. Dermed kan ingen skip dra ut fra byen og byen kan betegnes som lukket og blokkert.

Mer kaffe..

kl. 12.35 Tomme gater

BTs utsendte kan bekrefte at butikker og kaféer stenges fortløpende, og at bykjernen er i ferd med tømmes helt for folk. Fra det improviserte mediesenteret utenfor rådhuset kan man se at gatene patruljeres av bevæpnet militærpersonell som i tillegg bærer gassmasker. Det opplyses fra nyankomne til rådhusbygningen at militærkjøretøyer har sperret av viktige veier inn til sentrum. Ved samtlige av bomringens stasjoner er blokader satt opp. Absolutt ingen får slippe gjennom.

kl. 13.06 Bystyret i isolasjon

Det kunngjøres via et flygeblad som kom seilende ned fra toppetasjen fra rådhuset at kommunestyret har vedtatt å barrikadere dørene til rådhuset, samt at byrådets medlemmer inkludert Ordfører Friele holder seg i bygningen inntil det er trygt nok å komme ut. Flygebladet som er full av kaffemerker er kun undertegnet av ordfører Friele. Noen få minutter etter observeres flere tanks utenfor rådhuset.

Du tyller i deg den siste dråpen med kaffe og tenker at den Friele-effekten kanskje var i sterkeste laget..

19.00 Bergens Tidenes redaksjon i Oslo har tatt over

Det kunngjøres fra Forsvarets Overkommando at Bergen by er erklært som et katastrofeområde. Forsvaret har fått myndighet til å øyeblikkelig utrydde alt liv ved kjemisk nedbrytning. Operasjonen er iverksatt umiddelbart av den grunn at Zombieviruset ikke lar seg stoppe, og man er redd for at epidemien spres til andre landsdeler. Man ser et kjemisk angrep som eneste utvei, og håper de syv fjellene som omkranser byen vil hjelpe gassen til å holde seg som et teppe over byen, og ikke spre seg før man har oppnådd ønsket effekt. Ingen innenfor blokaden ventes å overleve.

Fire dager etter: byen er øde. Alt liv innenfor blokaden er utryddet. Epidemien er nedkjempet. Ingen tilfeller av Zombie-viruset er registrert innenfor blokaden etter forsvarets gassangrep på byen.

11.45 Øde by

Bergens Tidenes Oslo-redaksjon er på befaring og har fått tillatelse av militæret å dokumentere hvordan byen ser ut etter at epidemien er utryddet. I en leilighet i sentrum sitter en stiv menneskekropp i morgenkåpe med en laptop på fanget. I hånden holder vedkommende en kopp. Det lukter Friele kaffe.

12.45. BTs hjemvendte journalist finner sine kolleger utenfor Rådhuset. Et trist syn som ikke kan beskrives.

12.50 En mann observeres på toppen av rådhuset. Fra toppen av bygningen kan man høre mannen rope..

- KONGE!

12.52 Noen bevæpnede soldater trenger seg inn gjennom de barrikaderte dørene i Rådhuset og tar seg oppover i etasjene. Etter hva BTs journalist forstår er det en snøvlete mann som har sperret seg inne i bystyresalen i toppetasjen, men som nå har tatt seg ut på rekkverket av altanen.

13.12 Soldatene kommer ut fra bygningen. De har en hvithåret mann mellom seg. Mannen identifiseres som ordfører Friele.

Dette var neimen ikke lett. Men moro likevel.

Oppgaven til nestemann er som følger.. Du er en klovn i et sirkus. Det vil si var. Du har nemlig rømt fra sirkuset. Du er altså ikke helt i klovnehumør. Hva er galt? Hvorfor rømte du? Hvem møter du? Vil du noen gang dra tilbake? Så spørs det – er du egentlig en klovn? Form og uttrykk velger du selv.

“Norges Collina” ny næringsminister?

Først tenkte jeg at Bergens Tidene hadde gjort en feil med bildet av dommeren i fotballkampen mellom Rosenborg og Tromsø. Under overskriften “Hadde Norges Collina rett?” lyser det en måne mot oss som om fotografen eller desken skulle ha klippet bildet ved et uhell.

Så ser jeg en tilsvarende måne (mer fullmåne enn halvmåne) lyse opp i en annen kant av avisens forside. Denne månen har et mer næringspolitisk skjær over seg. Hvis man veldig kjapt veksler mellom de to bildene kan man lett ledes til å tro at “Norges Collina” har gjort Næringsminister av seg, og dermed lagt både det gule og det røde kortet samt dommerfløyten på hyllen til fordel for en tung dokumentmappe og politiske krumspring.

Det spørs hvem som er mest tilfreds. “Norges Collina”? Næringsdepartementet? fotballklubben TIL? Fotballklubben RBK? Dommerstanden i Norge? Eller desken i BT som skamklipper bilder og lager frekke ordspill i beste tabloidstil?

Det spørs også hva man foretrekker. Utgaven uten kreative manipulasjoner som ble for kjedelig for BT selv?

BTs tabloidutgave med en halvmåne her
og en fullmåne der?

…eller Bloggerens manipulerte versjon som avslører hva som kunne ha vært utfallet om noen ting hadde vært helt annerledes.

Man skal visst ikke tro alt man leser. Det er ikke alltid jeg tror det jeg ser heller.

 

Si meg veien er du snill

Tut og kjør altså! Dagens påkjenning besto av det som i utgangspunktet skulle være en kjapp sjåførjobb i Bergen sentrum. Når man som oftest går, og ikke bruker bil i sentrum, bruker man sjelden energi på å fordømme veiplanlegging, veiarbeid, veiarbeidere, veietaten og alle ord som begynner med “vei”. Da ser man sjelden trafikken fra innsiden av bilen med hendene på rattet og blikket vendt mot skilt og lys. Da lar man seg sjelden forvandle til “kongen av veien” med enerett til å foreta de opplagte manøvere man alltid har gjort for å komme hurtigst mulig fram til målet. Som “myk trafikant” kan man tidvis forakte bilistenes overambisiøse kjøremønster.

I dag gikk jeg ikke. I dag kjørte jeg. I dag hadde jeg hendene på rattet, med rett til kjøre. Overambisiøs eller ikke – i dag forbanner jeg en lang liste av ord som begynner med “vei”.

Jeg skulle én ting i sentrum. Jeg skulle til Grieghallen og ut av sentrum igjen. Uten å poengtere hvor viserne på klokken var da jeg passerte bompengeringen, ei heller fullføre poenget med å si hvor viserne var da jeg kom meg ut av ringen igjen, vil jeg derimot si at jeg kjente antydning til både svimmelhet og bilsyke av alle omkjøringene og unnamanøverne jeg måtte foreta meg. Det var ikke bare jeg som slet. På min strabasiøse ferd gjennom løypen observerte jeg en annen bilist som holdt på å gjennomføre en vellykket kollisjon av type front-mot-front mot en fartsglad drosje der hvor det nå var blitt enveiskjøring.

For å komme til Grieghallen kjørte jeg ikke bare i ett åttetall, men to! Kjøreruten min minner om symbolet man finner på skilt for severdigheter. Om jeg ikke ble premiert med høye stilkarakterer for gjennomføringen ble jeg i det minste en ør og lite snakkesalig bilist. Da jeg med noe høy puls endelig kom på rett side av Grieghallen klarte jeg nesten ikke å oppsummere alle stedene jeg hadde sett veiarbeid eller avsperringer.

Heller ikke veien ut av hinderløypen var lett. Rushtrafikken var da akkurat begynt, og som resultat av utallet med avsperringer endte jeg opp med å stå i endeløs kø i bratt nedoverbakke med en bensinmåler som viste at tanken nesten var tom. Bensintanken sjekker man ikke når man sjelden kjører bil. Da er ikke et varsellys i dashbordet det man ønsker å se.

Jeg er ikke den beste forsvareren av bilisme i tettbygde strøk. Jeg våger meg ikke ut på den glattisen. Der er det mange nok allerede, men akkurat i dag kunne jeg tenke meg å fyre av litt løskrutt med flobberten mot trafikketaten (for ikke å bruke et ord som inneholder “vei”), og delta i klagekoret som hyler om alle gravearbeidene som gjør bykjøring til et komplett mareritt. Mistanken om at veiplanlegging i denne byen er en bortimot uhåndterlig jobb er absolutt tilstede etter dagens trafikkrebus.

Det slo meg forresten da bensinmåleren sto på “empty” med tutende biler rundt meg at bobiler og andre turister burde fått tilbud om sjåfør i sentrum ved passering av bompengeringen. Da hadde kanskje turistene kommet tilbake neste år. Vi andre får håpe byen er hel til neste år.

Hard Candy – bittersøtt sukkertøy snart på kino

Grøss og gru! Livet byr på mange farer og man skal være forsiktig med så mangt. Man skal ikke snakke med fremmede, man skal ikke bli med fremmede hjem og man skal være forsiktig med å drikke det fremmede byr på. Hvis man ikke er forsiktig kan man være fryktelig ille ute.

Filmen “Hard Candy” er på vei til norske kinoer. Gjør deg klar for 115 intense og nervepirrende minutter med den ikke helt blåøyde 14åringen Hayley (Ellen Page) og den voksne fotografen Jeff (Patrick Wilson). De møtes først på nettet hvor de lar en uskyldig flørt med skjult identitet utvikle seg til et møte på kaféen Nighthawks. Deretter bærer det videre til hans hjem. Her burde alle varselklokker kime. En veslevoksen 14åring har blitt med hjem til en fotograf som såvidt på alder kunne vært hennes lovlige far. Dette gjør de da også et poeng av på veien hjem til Jeff. Lar de seg stanse av det? Lar vi oss berolige av det?

Jeff gir Hayley noe å drikke og lar henne utfolde seg. Noe hun later til å nyte. På dette stadiet er man kanskje forbi der hvor man aner ugler i mosen og man er kommet så langt at man tvinges dypt ned i setet av varselklokkene man hører kime som aldri før. Det er dog ingen varselklokker man hører. Det er nemlig et nesten pinlig sparsomt lydbilde som preger den intense situasjonen som bygger seg opp. Ordvekslingen og nærbildene forsterker den gryende følelsen av at noe er i gjæring, og det er som om ens egne harde pulsslag har tatt over for kimingen. Som om pulsslagene er de eneste lydene man hører i kinosalen. Man kjenner det filmatiske grepet av regissør David Slade sine klør, og man kommer ingen vei. Fri og bevare!

Damen jeg hadde på min høyre side i kinosalen holdt nå begge hendene for øynene. Selv så jeg for meg at jeg kom til angre på at jeg hadde gått for å se filmen. Jeg angret ikke, men sjelden har jeg sett en mer velformulert oppbygging som denne. En oppbygging til det som skulle vise seg å være et psykologisk spill mellom en tenåringsjente og en voksen fotograf man lett kan danne seg et visst frynsete bilde av. For vi snakker frynsete bilder. Vær du sikker.

“Hard Candy” er absolutt ingen film for de som skvetter i kinosetet av filmsnopet som ramler ned på gulvet, eller for dem som ikke makter tanken på folk som puster en i nakken. Her er mange av scenene så intense og så ekstremt fattige på lyd at man ikke har mange sjanser til å gjemme bort nervøse rykk og hyperventilering når spenningen står på som verst. Filmen har mer enn én overraskende vending. Den har to hovedrolleinnehavere som matcher hverandre og som mestrer de fleste oppgavene med troverdighet. Handlingen knebler en tidvis til setet, men noen ganger sitter man ikke hardere i det enn at man mister litt av følelsen for det neste skrittet. Når i tlllegg litt vage biroller dukker opp etter tidligere å ha blitt omtalt med knappe beskrivelser mister man også litt dybdesyn i dramaet. De er både inkludert og ekskludert på samme tid. Spenningen smuldrer delvis selv om den egentlig sitter i veggene. Dette bekreftet kanskje damen til høyre for meg. Hendene hun hadde hatt som delvis skjul for øynene lot hun nemlig falle til fanget – enda vi ikke var ferdige med en mektig del av handlingen.

Uten å røpe for mye av den videre gangen i historien kan de av oss som har sett Takashi Mikes film “Audition” fra 1999 se noen likhetstrekk, men “Hard Candy” står på egne vaklende bein. Men den vakler.

Gi ikke penger – Stoltzen raser!

Noen fortalte meg at ordet “ikke” er det ordet folk flest glemmer å ta med når man skriver.

Nå er det Stoltzekleiven i Bergen som får svi for manglende (evt. uønsket) pengebidrag til opprusting, og for litt mangelfull ordlegging av problemet i Bergens Tidende..

Enten kommer Stoltzen til å rase ut, eller så vil den ikke rase ut dersom man yter penger. Et ord fra eller til spiller faktisk stor rolle. Jeg håper at den ikke raser ut.

Jeg håper også at linken til saken i BT om Stoltzen blir oppdatert – helst før den raser ut. Stoltzen altså.

Dyktige Dylan Moran

Han er irsk. Han er komiker. Han får meg til å le. Hans navn er Dylan Moran, og han anvender humor av den upolerte sorten. Kjenner du ikke navnet men liker “stand-up” så har du noe til gode.

Jeg så ham for første gang i serien “Black Books” som ble vist hver fredag på den britiske tv-kanalen Channel 4 for noen år siden. Omtrent halvveis i serien skiftet jeg husvære i England og flyttet inn med fire studenter som var store tilhengere av “Black Books”. Jeg hadde omtrent ikke fått med meg britisk tv-underholdning på en stund og var mindre oppdatert på hva som var verdt å få med seg. Det skulle bare noen minutter til av Black Books før jeg flirte meg halvt ihjel. Dylan Moran førte an tonen sammen med Bill Bailey og Tamsin Greig. De neste fredagene satt jeg sammen med mine samboere og lo kostelig av denne fabelaktige serien. Serien kom senere til NRK med tittelen “Ei selsom sjappe”. Nu vel..

Men så var det denne Dylan Moran. En ire med humor som går rett hjem hos meg. Den er rå og direkte uten å bli vulgær. Ihvertfall ikke smakløst vulgær. Han slenger med kjeften om alt og alle uten at man får inntrykk av at poengene er billige eller at stilen er kopiert. Innholdet er som oftest saftig og ganske lett å forstå. Uten å ha sett klipp fra det han hadde gjort som “stand-up”-komiker på scenen gikk jeg for å se ham da han kom til Bergen i fjor høst. Jeg angret ikke et sekund. Denne mannen vet å skyte fra hoften. Vi var truffet alle mann.

Det er visstnok slik at det kan oppfattes som lettkjøpt blogginnhold å bruke filmsnutter fra Youtube i bloggen, men i dette tilfellet velger jeg å bruke dette hjelpemiddelet. Rett og slett for å vise hva jeg sikter til med rå og upolert humor som treffer innertieren på humorblinken.

Jeg er svært glad i britisk humor, men når jeg nå har sett Dylan Moran i “Black Books”, i diverse klipp fra ting han har vært med på, samt sett ham på scenen begynner jeg å lure på om den irske humoren appellerer enda mer til meg. Han er ihvertfall en komiker av rang. Måtte han gjøre enda mer av seg.

Pedro Almodóvar vender tilbake

Når fargerike Pedro Almodóvar begår film er det sjelden han mislykkes. Nå har han begått dramaet Volver (Å vende tilbake), og det med et ganske bra kobbel av skuespillere som utfyller hverandre og som medvirker til at historien fungerer.

Da får man bare leve med at kinomaskinisten på Bergen Kino ikke kunne gjøre noe med de tekniske problemene som gjorde at filmen startet der reklamen skulle ha vært, og som gjorde at vi var flere som mistet 10 minutter av begynnelsen. Men la gå, vi fikk på sett og vis det vi kom for.

Det noe komplekse plottet i Volver er omtrent slik:

Søstrene Raimunda og Sole bor hver for seg i Madrid. De har en fjern fortid som forteller oss at foreldrenehar omkommet i en heftig brann. Raimunda er vaskehjelp og bor sammen med datteren Paula og den alkoholiserte og etterhvert arbeidsledige Paco.
Sole bor alene og er frisør i sin ikke helt lovlige frisørsalong. Et basketak som inneholder Paula, Paco og en skarp kniv, hvor Paco er den som til slutt blir stukket til døde, inntreffer omtrent samtidig med at Raimunda på noe snuskete vis overtar en restaurant i nabolaget. Gjett i hvilken restaurantfryser Paco ender opp når Raimunda tar ansvaret. Restauranten skjuler ikke bare et lik men etterhvert også mye grums.

I forkant av alt dette dør Raimundas og Soles aldrende og skrøpelige tante Paula. Sole drar til likvaken og får høre at hennes mor Irene, som omkom i brannen for mange år siden, har vist seg. Det gjør hun også for Sole. Til gangs, med bagasje i Soles bil når hun har returnert til Madrid. Hva gjør man så med en gjenoppstått mor som trenger hårstell, jobb og en plass å bo? Man farger håret hennes, innkvarterer henne på gjesterommet og sier til kundene i hårsalongen at hun er en russer som ikke skjønner spansk.

Hvorfor gjenoppstår Irene? Hva har hun å fortelle? Hva skjer med liket av Paco? Hvorfor tar kaldblodige Raimunda ansvaret for drapet på Paco?
Hva slags grums skjuler Raimunda i sin restaurant?

Uten å gå i detaljer om alle skuespillerne som gjør filmen til en underholdende dramakomedie vil jeg likevel nevne Penelope Cruz. Langt i fra alle rollene hun har tatt i har blitt til gull, men rollen som Raimunda i Volver er ikke langt unna. Rollen som vaskehjelp og etterhvert driftig restauranteier med en dyster fortid passer Cruz ganske bra. Hun er den damen med bein i nesen som rollen trenger.

“Ikke over skyene begeistret” sa en av mine filmvenner da filmen var over. Jeg er hjertens enig. Historien har kanskje litt for mange elementer som ikke kommer tydelig nok fram, og som gjør at historien fortoner seg som ufokusert og diffus. Men bevares, man får mystikk og gåter som besvares med snert etterhvert som grumset kommer opp til overflaten og når fortiden ikke lenger er til å skjules.

Pedro Almodóvar vil mye med Volver. Kanskje litt for mye. Bra da at Penelope Cruz tar det kaldblodige ansvaret.

Kanonisert forfatter gjorde V-tegnet

Kan kanoniserte forfattere og andre Dustefjerter gjøre som de vil? Har man da visse privilegier andre ikke har? Er man da så høyt respektert at man stryker alle normer og regler med et bryskt pennestrøk?

Nylig møtte Rune Belsvik, Anne-Cath. Vestly og Jostein Gaarder en tredje klasse ved St. Sunniva skole i Oslo i forbindelse med lanseringen av Bokklubbens nye seriesatsing. På bildet som er fra Aftenposten kan man tydelig se at Belsvik har oppnådd kontakt med ungene.

De av oss som har vært i utlandet, f.eks. England, vet at V-tegnet Belsvik gjør til ungene betyr noe i retning av..

“dra dit hønen sparker pepper langt utenfor der solen aldri skinner i det svarteste!”

Man bestiller for eksempel ikke to glass på bar med langfinger og pekefinger i været med neglene vendt utover. V-tegnet kan, i visse deler av Europa, i verste fall utløse tidenes raseriutbrudd og man kan risikere å få servert to helt andre ting enn to glass med leskende drikke. Dere skjønner hvor jeg vil, eller ikke vil. Han kunne risikert å egle på seg hele tredjeklasse på St. Sunniva skole. Jeg ser for meg en hel klasse som i sin harme, anført av læreren, jager den kanoniserte forfatteren på dør.

En norsk bekjent av meg viste det gale V-tegnet fra baksetet i en liten Peugeot i England. Sjåføren i bilen han satt på med hadde nettopp foretatt en uregelmentær manøver i en rundkjøring og fikk servert et V-tegn fra bilen i filen ved siden av. Min bekjent i baksetet fikk med seg V-tegnet og syntes det var riktig så kjekt at sjåfører i utlandet var så kameratslige i trafikken at han viste V-tegnet med et sitt eget kameratslige smil. Da ble det fart på Peugoten!

Boklanseringen foregikk ikke i England. Det skal Belsvik være glad for. Vi andre også for den saks skyld.

Spøkelser på ferde

Bloggens besøk er uransakelig. Ihvertfall for bloggere som ikke tenker så mye på hvem eller hvor mange som leser den, eller for bloggere som ikke levner den totale mengden av ord i sin egen blogg så mange tanker.

Noen av de besøkende plukker ord fra forskjelige steder i bloggen og limer dem sammen til en pussig liten setning.
Dette gjør de ved å taste inn rett kode av søkeord, kan hende i søkemotorer. Denne koden kan stemme på de rareste plasser, og stemmer den med mengden av ord i bloggen så ramler det inn mange tilfeldige informasjonsjegere med de pussigste søkeord som utgangspunkt.
Dette er jegere som henter informasjonen de vil ha for så å forsvinne sporløst videre som et spøkelse, uten å si noe om det de fant var rett bytte for jakten.

Noen slike spøkelser har vært innom Bloggeren også. I noen tilfeller er det overraskende å se hvordan de peilet seg inn hit. De gangene jeg husker å se på listen over ord som har ledet disse jegerne til å lese min viltvoksende og ustrukturerte side, ja de gangene får jeg nesten hikke.

- Har jeg skrevet det? Har jeg brukt det ordet der? Hvorfor har så mange søkt på det ordet? Hvordan oppfattet de det de leste? Får de bruk for det de fant? Hvem er de egentlig?

At jeg blir sittende igjen med å danne meg et bilde av hvem som søker, hvorfor de har søkt og hva søkeresultatet førte til er helt sikkert. Jeg tillater meg å komme med et knippe eksempler på søkeord som har ført til at tankene har forløpt seg.

“Flått”

Kort ord. Mange har funnet ordet her. Det bunner i historien fra sommeren 2005 da jeg hadde en uønsket flåttopplevelse som er utførlig gjenfortalt en annen plass. At flere er plaget med det samme udyret er sikkert som banken. Noe sier meg at en del blogglesere i sin angst og desperasjon over nærkontakt med den lille flåtten har havnet her i jakten på hjelp. Jeg er usikker på om jeg har kunnet bistå med informasjon, men håper likevel noen har hatt utbytte av historien.

“Grease”

Om vi snakker underholdning og musikk – ingen kommentar. Aller minst om hvem som søker. Man har kommet på feil plass. Søk videre.
Om vi snakker om Grease i forbindelse med båtmotorer og den type ting er jeg mer på nett. Jeg forbinder grease med tykk smøreolje på tube som skal hindre motoren fra å ruste. Guffent men høyst nødvendig om man vil nyte båtlivets gleder også neste sommer.

“Mads Eriksen”

Gjenganger. Mange treff på et tidligere innlegg om musikeren Mads Eriksen, og ikke tegneserieforfatteren Mads Eriksen. Begge to med hver sine sterke sider. Hvor stor andel av de som kom hit for å finne ut mer om musikeren skulle jeg gjerne likt å vite. Skal ikke stikke under en stol at tegneserieforfatteren er et stort navn også.

“Ved til salgs”

Jeg har ikke blogget om ved, men hvem vet? Kanskje i løpet av vinteren når kulden setter inn og folk blir blå i ansiktene av strømsparing og kuldesjokk at jeg da hoster opp et eller annet febersykt om ved. For ordens skyld – jeg ønsker meg fremdeles en vedovn.

“Få opp syltetøy lokk”

Med de ordene så jeg for meg en person med røde never med sår og plaster, og som med lillefingrene tastet inn et desperat søk om hjelp for å få has på syltetøyglasset fra Nora som står uåpnet på kjøkkenbenken. For frokost ble til lunch som ble til kveldsmat – uten syltetøy fra Nora. Jeg håper jeg reddet måltidet!

“Hvordan svømmer fisken?”

Mine teorier om sluker og angler har kanskje blitt lest av noen som lurte på hvordan fisken svømmer. Til skoleelever eller de som lurer på det – jeg er kanskje ikke den beste til å legge ut om hvordan fisken svømmer, men jeg kan ihvertfall forskjellen på snuten og halen på fisken. Det er mer enn hva noen slukprodusenter kan – tilsynelatende.

“Miste visakort”

Det er en lang historie som står nevnt under Selvskryt. Den er ikke fortalt i full lengde, men den har stikkord som lang hjemreise via Stockholm, 40 kg bagasje, flygelederstreik, dustete Finnair, dustete billettautomat, Visakort her, visakort der, hotell, fengsel, tog og atter tog, hyggelig dame.. osv. Om noen øver påtrykk kan det hende at jeg tar fullversjonen senere.
Det aner meg forresten at flere har mistet visakortet sitt. Til dem sier jeg at jeg vet hvordan det er!

“Take away Jessheim”

Jeg er ikke sikker på om jeg vet hvor Jessheim er. Jeg ville bommet kraftig om jeg skulle plotte det ut på kartet uten å fuske. Jeg beklager det overfor Jessheim-beboere. Sikkert en fantastisk plass, men om de har takeaway der er jeg usikker på. Ikke det at jeg ønsker å finne det ut, men noen har da havnet her i sin krampeaktige sult etter mat på Jessheim. Man får håpe de fant ut om Pizzarestauranten eller kebabsjappen var åpen, eller om noen kunne selge dem noe takeaway før de kreperte.

Videre ser jeg at Kari Slaatsveen, Kizz og Tor med hammeren har sine trofaste fanskarer. Jeg ser at folk søker etter leilighet i Bergen på det så til de grader overopphetede boligmarkedet. Jeg ser at mange savner Stjerneposen og at noen vil kjøpe seg en sveveklipper. Lykke til med det!

Så kan man jo undre seg på hva man søkte etter med ordene “speide mann bilder” og “cheese bilde”. De fant neppe det de søkte etter her.

Etter dette innlegget skulle det ikke forundre meg om “spøkelse med hikke på jakt” blir registrert på listen over søkeord til bloggen.