Flåttsommer – et grøss fra virkeligheten

Nå har sesongen for stikk og bitt startet. Stikk og bitt utført av noen små uberegnelige og bevingede insekter med den egenskapen å kunne gjøre sommeren til et surt og sviende minne. Noen av dem som biter og stikker suser støyende gjennom luften. Andre kommer krypende langs bakken. Mens de mest utspekulerte av dem venter kun på at nettopp du skal vandre intetanende forbi, for så å kaste seg på i fart som en blindpassasjer med de skumleste hensikter.

Sist sommer fikk jeg en blindpassasjer som tok seg til rette og fant sin plass på mitt høyre lår. Uoppmerksom som jeg var gikk jeg med en blodsugende knøttliten flått plantet på låret en hel dag. Det var sent på kveld da jeg så en prikk jeg ikke hadde sett før. En prikk som bulte utover aldri så lite. Etter rask identifisering var det klart at dette var noe uønsket lite noe som helst burde bort. Da gjorde jeg som mange kjerringråd sier at man skal gjøre og fant fram en pinsett. Med hevn i blikket og et fast grep om pinsetten endte jeg flåttens begjær for blod.

Heldigvis gikk det bra. Rimelig bra får man si. Noen uker etter dannet det seg en mystisk rød flekk på samme sted som bittet hadde vært. Min svært flittige fastlege som målte det røde feltets omkrets, diameter og alle andre mulige måleenheter for en rund og lite kledelig flekk ville til bunns i flåttsaken og brukte tid på å bla i all slags legelitteratur for å finne akkurat make tilfelle av bitt. Så fulgte noen uker med antibiotika for å knerte all mulig utvikling til ting som man ikke vil tenke på. Kuren fikk den røde flekken til å blekne fullstendig. I tillegg til å se flåttens mesterverk ble visket ut måtte jeg vente på svar om blodprøvene hadde spor av enda mer ulumskheter fra flåtten.

Så var det at jeg hadde vært i et lystig lag en lørdags kveld etter å ha gjort meg ferdig med antibiotikakuren. Flåtten, stikket og den til da irriterende flekken ble glemt i løpet av sene kveldstimer. Søndags formiddag da øyelokkene enda skånet synet for dagslys ringte min mobil. Den stod ikke på lydløs. Generaltabbe deluxe. Det var min fastlege som ville vite hvordan formen var. Som om det var den naturligste ting i verden å ringe sin pasient en søndags formiddag for å høre om man fremdeles var oppegående. Pasienten som nettopp hadde mestret kunststykket å drukne alle sine flåttsorger, og som hadde best av å ligge i vannrett posisjon under en dyne, fikk med ett en boomerang i solar plexus. Det føltes ihvertfall slik. Flere uker i flåttens tegn som nettopp var fortrengt ble nå gjenopplevd og ytterligere forverret av en fantasi som løp løpsk. Tro meg – det er utrolig hvor mange ulike skrekkscenarioer man forestiller seg i bakrus i løpet av noen få sekunder når fastlegen ringer for å snakke om flåttbitt på en søndags formiddag. Pulsen gikk da fra skremmende høyt til litt lavere da legen sa at flekken var falsk alarm og at jeg kunne nyte resten av sommeren. Selv på en søndags formiddag var det en “flått” nyhet å få.

Dramatikken ender her. Flåtten hadde mislykkes i sitt farlige oppdrag og måtte i likhet med mengder av andre stikkende og bitende artsfrender den sommeren bøte med livet for menneskets brutale forsvar. Det hindrer likevel ikke meg i være en tanke mer paranoid denne sommeren når jeg ferdes i skog og mark.

Ha pinsetten klar og god sommer!