På topp med Mads Eriksen

Det var på Garage i Bergen. Det var min første konsertopplevelse. Det var Mads Eriksen.

Jeg mener året var 1991. Jeg var skoleelev på videregående og hadde ikke peiling på hva jeg egentlig foretrakk av musikk. Jeg tilhørte ingen sjanger og uttrykte ingen stil gjennom klær og oppførsel som mange andre gjorde. Jeg kunne ha rocket til Guns & Roses som de mer rocka folkene i svarte mc-jakker gjorde, for jeg likte rock. Jeg kunne ha gått for en mer pop-basert stil for jeg likte mye pop. Jeg likte i grunnen det meste, og det var vel nettopp det at jeg var altoppslukende i musikkveien som gjorde at jeg ikke tilegnet meg noen sjanger. Det har jeg egentlig aldri gjort.

Videregående skole var en tid med mange nye impulser. Mange band og artister ble lyttet til for første gang. Noen av dem henger ved meg enda. Mye fordi jeg har tatt vare på platene jeg kjøpte. Mye fordi mange minner er knyttet til musikken fra den tiden. Men mest fordi at jeg mener jeg har beholdt den allsidige musikksmaken som gjør at jeg enda ikke tilhører noen bestemt musikksjanger.

På samme tid som at jeg oppdaget Deep Purple, AC/DC, Motörhead og mye annet tungt hørte jeg også på mer lokale artister. På et eller annet tidspunkt fanget jeg opp Mads Eriksens gitarriff. Det var tvers gjennom vannvittig tøft. Som med mange andre oppdagelser var det rett i platebutikken for å brenne av lommepengene på nyoppdaget musikk og kom hjem med LPen “Journey”. Jeg husker at jeg var blendet av sitatet på coveret fra bladet Guitar Player hvor det sto at Mads Eriksen til tider kunne høres ut som en blanding av Joe Satriani og Eddie Van Halen. Det måtte jo være kult! Men jeg ble skuffet. Låtene jeg hadde hørt var ikke på platen jeg kom hjem med. Jeg hadde hørt nyere musikk. Så bar det ut på ny platejakt.

Omtrent samtidig skjedde det to ting. Det første var at et par av mine kompiser hadde kjøpt seg el-gitar og forsterker. Den ene av dem var et nytt bekjentskap og klassekamerat på vidergående. De to kompisene mine kjente ikke hverandre. Ikke før min klassekamerat fortalte meg at han gikk og lærte gitarspilling hos nettopp Mads Eriksen. Da den andre kompisen min med gitar, men uten læremester, fikk høre om min gitarspillende klassekamerat som gikk til selveste Mads Eriksen var introduksjonen uunngåelig. Det viste seg så at Eriksen hadde plass til en elev til.
Dermed hadde Mads Eriksen to av mine kompiser som elever samtidig som at jeg hadde to av Mads Eriksens plater. For ikke å snakke om to kompiser som vrengte den samme musikken til det ugjenkjennelige.

Det andre som inntraff omtrent da var at Mads Eriksen skulle spille på Garage i Bergen. Jeg og mine to gitarfrelste venner samt noen flere gikk i samlet tropp til Garage. Dette skulle bli min konsertdebut. Jeg hadde aldri vært på en livekonsert før. Ihvertfall ikke hvor man betalte en femtilapp for å gå ned i en mørk kjeller for å stå fjetret til råe gitarriff mens hørselen ble blåst veggimellom. Piping i ørene til tross – konserten var en suksess og jeg var blitt et fan.

Her en dag endevendte jeg LPene jeg har igjen fra det glorete 80tallet og LPenes harde tiår 90tallet. Hva fant jeg der?

Platen “Journey” framsto som intakt. Godt bevart i plastcover framkalte den minner om konserten og det som fulgte i etterkant. Hva var det jeg så fikk øye på gjennom plastcoveret? Autograf med hilsen fra Eriksen “himself”. Dette hadde jeg nesten fortrengt.
Siden vi ikke hadde den helt store tilgangen på mer internasjonale artister og siden autografer var en relativt sjelden vare var det mer enn naturlig å spørre mine kompiser om de kunne fikse en autograf på Journey-platen. Jeg hadde tross alt bidratt med nettverksbygging og ny elev.

Der og da passerte jeg toppen av fan-tilværelsen. Jeg hadde vært fenget av musikken, jeg hadde vært på konsert og jeg hadde fått en autograf. Noen flere anskaffelser av det Mads Eriksen ga ut senere ble det likevel, men platen Journey var på tross av skuffelse selve høydepunktet. Det var tid for enda flere impulser og nye artister i min altoppslukende jakt på ny musikk.

Hva gjør man ikke for gamle helter? For dere som vil vite mer om Mads Eriksen kan dere gå inn på Mads Eriksens hjemmeside. Det blir han sikkert glad for.