Hard Candy – bittersøtt sukkertøy snart på kino

Grøss og gru! Livet byr på mange farer og man skal være forsiktig med så mangt. Man skal ikke snakke med fremmede, man skal ikke bli med fremmede hjem og man skal være forsiktig med å drikke det fremmede byr på. Hvis man ikke er forsiktig kan man være fryktelig ille ute.

Filmen “Hard Candy” er på vei til norske kinoer. Gjør deg klar for 115 intense og nervepirrende minutter med den ikke helt blåøyde 14åringen Hayley (Ellen Page) og den voksne fotografen Jeff (Patrick Wilson). De møtes først på nettet hvor de lar en uskyldig flørt med skjult identitet utvikle seg til et møte på kaféen Nighthawks. Deretter bærer det videre til hans hjem. Her burde alle varselklokker kime. En veslevoksen 14åring har blitt med hjem til en fotograf som såvidt på alder kunne vært hennes lovlige far. Dette gjør de da også et poeng av på veien hjem til Jeff. Lar de seg stanse av det? Lar vi oss berolige av det?

Jeff gir Hayley noe å drikke og lar henne utfolde seg. Noe hun later til å nyte. På dette stadiet er man kanskje forbi der hvor man aner ugler i mosen og man er kommet så langt at man tvinges dypt ned i setet av varselklokkene man hører kime som aldri før. Det er dog ingen varselklokker man hører. Det er nemlig et nesten pinlig sparsomt lydbilde som preger den intense situasjonen som bygger seg opp. Ordvekslingen og nærbildene forsterker den gryende følelsen av at noe er i gjæring, og det er som om ens egne harde pulsslag har tatt over for kimingen. Som om pulsslagene er de eneste lydene man hører i kinosalen. Man kjenner det filmatiske grepet av regissør David Slade sine klør, og man kommer ingen vei. Fri og bevare!

Damen jeg hadde på min høyre side i kinosalen holdt nå begge hendene for øynene. Selv så jeg for meg at jeg kom til angre på at jeg hadde gått for å se filmen. Jeg angret ikke, men sjelden har jeg sett en mer velformulert oppbygging som denne. En oppbygging til det som skulle vise seg å være et psykologisk spill mellom en tenåringsjente og en voksen fotograf man lett kan danne seg et visst frynsete bilde av. For vi snakker frynsete bilder. Vær du sikker.

“Hard Candy” er absolutt ingen film for de som skvetter i kinosetet av filmsnopet som ramler ned på gulvet, eller for dem som ikke makter tanken på folk som puster en i nakken. Her er mange av scenene så intense og så ekstremt fattige på lyd at man ikke har mange sjanser til å gjemme bort nervøse rykk og hyperventilering når spenningen står på som verst. Filmen har mer enn én overraskende vending. Den har to hovedrolleinnehavere som matcher hverandre og som mestrer de fleste oppgavene med troverdighet. Handlingen knebler en tidvis til setet, men noen ganger sitter man ikke hardere i det enn at man mister litt av følelsen for det neste skrittet. Når i tlllegg litt vage biroller dukker opp etter tidligere å ha blitt omtalt med knappe beskrivelser mister man også litt dybdesyn i dramaet. De er både inkludert og ekskludert på samme tid. Spenningen smuldrer delvis selv om den egentlig sitter i veggene. Dette bekreftet kanskje damen til høyre for meg. Hendene hun hadde hatt som delvis skjul for øynene lot hun nemlig falle til fanget – enda vi ikke var ferdige med en mektig del av handlingen.

Uten å røpe for mye av den videre gangen i historien kan de av oss som har sett Takashi Mikes film “Audition” fra 1999 se noen likhetstrekk, men “Hard Candy” står på egne vaklende bein. Men den vakler.