Hard Candy – bittersøtt sukkertøy snart på kino

Grøss og gru! Livet byr på mange farer og man skal være forsiktig med så mangt. Man skal ikke snakke med fremmede, man skal ikke bli med fremmede hjem og man skal være forsiktig med å drikke det fremmede byr på. Hvis man ikke er forsiktig kan man være fryktelig ille ute.

Filmen “Hard Candy” er på vei til norske kinoer. Gjør deg klar for 115 intense og nervepirrende minutter med den ikke helt blåøyde 14åringen Hayley (Ellen Page) og den voksne fotografen Jeff (Patrick Wilson). De møtes først på nettet hvor de lar en uskyldig flørt med skjult identitet utvikle seg til et møte på kaféen Nighthawks. Deretter bærer det videre til hans hjem. Her burde alle varselklokker kime. En veslevoksen 14åring har blitt med hjem til en fotograf som såvidt på alder kunne vært hennes lovlige far. Dette gjør de da også et poeng av på veien hjem til Jeff. Lar de seg stanse av det? Lar vi oss berolige av det?

Jeff gir Hayley noe å drikke og lar henne utfolde seg. Noe hun later til å nyte. På dette stadiet er man kanskje forbi der hvor man aner ugler i mosen og man er kommet så langt at man tvinges dypt ned i setet av varselklokkene man hører kime som aldri før. Det er dog ingen varselklokker man hører. Det er nemlig et nesten pinlig sparsomt lydbilde som preger den intense situasjonen som bygger seg opp. Ordvekslingen og nærbildene forsterker den gryende følelsen av at noe er i gjæring, og det er som om ens egne harde pulsslag har tatt over for kimingen. Som om pulsslagene er de eneste lydene man hører i kinosalen. Man kjenner det filmatiske grepet av regissør David Slade sine klør, og man kommer ingen vei. Fri og bevare!

Damen jeg hadde på min høyre side i kinosalen holdt nå begge hendene for øynene. Selv så jeg for meg at jeg kom til angre på at jeg hadde gått for å se filmen. Jeg angret ikke, men sjelden har jeg sett en mer velformulert oppbygging som denne. En oppbygging til det som skulle vise seg å være et psykologisk spill mellom en tenåringsjente og en voksen fotograf man lett kan danne seg et visst frynsete bilde av. For vi snakker frynsete bilder. Vær du sikker.

“Hard Candy” er absolutt ingen film for de som skvetter i kinosetet av filmsnopet som ramler ned på gulvet, eller for dem som ikke makter tanken på folk som puster en i nakken. Her er mange av scenene så intense og så ekstremt fattige på lyd at man ikke har mange sjanser til å gjemme bort nervøse rykk og hyperventilering når spenningen står på som verst. Filmen har mer enn én overraskende vending. Den har to hovedrolleinnehavere som matcher hverandre og som mestrer de fleste oppgavene med troverdighet. Handlingen knebler en tidvis til setet, men noen ganger sitter man ikke hardere i det enn at man mister litt av følelsen for det neste skrittet. Når i tlllegg litt vage biroller dukker opp etter tidligere å ha blitt omtalt med knappe beskrivelser mister man også litt dybdesyn i dramaet. De er både inkludert og ekskludert på samme tid. Spenningen smuldrer delvis selv om den egentlig sitter i veggene. Dette bekreftet kanskje damen til høyre for meg. Hendene hun hadde hatt som delvis skjul for øynene lot hun nemlig falle til fanget – enda vi ikke var ferdige med en mektig del av handlingen.

Uten å røpe for mye av den videre gangen i historien kan de av oss som har sett Takashi Mikes film “Audition” fra 1999 se noen likhetstrekk, men “Hard Candy” står på egne vaklende bein. Men den vakler.

Pedro Almodóvar vender tilbake

Når fargerike Pedro Almodóvar begår film er det sjelden han mislykkes. Nå har han begått dramaet Volver (Å vende tilbake), og det med et ganske bra kobbel av skuespillere som utfyller hverandre og som medvirker til at historien fungerer.

Da får man bare leve med at kinomaskinisten på Bergen Kino ikke kunne gjøre noe med de tekniske problemene som gjorde at filmen startet der reklamen skulle ha vært, og som gjorde at vi var flere som mistet 10 minutter av begynnelsen. Men la gå, vi fikk på sett og vis det vi kom for.

Det noe komplekse plottet i Volver er omtrent slik:

Søstrene Raimunda og Sole bor hver for seg i Madrid. De har en fjern fortid som forteller oss at foreldrenehar omkommet i en heftig brann. Raimunda er vaskehjelp og bor sammen med datteren Paula og den alkoholiserte og etterhvert arbeidsledige Paco.
Sole bor alene og er frisør i sin ikke helt lovlige frisørsalong. Et basketak som inneholder Paula, Paco og en skarp kniv, hvor Paco er den som til slutt blir stukket til døde, inntreffer omtrent samtidig med at Raimunda på noe snuskete vis overtar en restaurant i nabolaget. Gjett i hvilken restaurantfryser Paco ender opp når Raimunda tar ansvaret. Restauranten skjuler ikke bare et lik men etterhvert også mye grums.

I forkant av alt dette dør Raimundas og Soles aldrende og skrøpelige tante Paula. Sole drar til likvaken og får høre at hennes mor Irene, som omkom i brannen for mange år siden, har vist seg. Det gjør hun også for Sole. Til gangs, med bagasje i Soles bil når hun har returnert til Madrid. Hva gjør man så med en gjenoppstått mor som trenger hårstell, jobb og en plass å bo? Man farger håret hennes, innkvarterer henne på gjesterommet og sier til kundene i hårsalongen at hun er en russer som ikke skjønner spansk.

Hvorfor gjenoppstår Irene? Hva har hun å fortelle? Hva skjer med liket av Paco? Hvorfor tar kaldblodige Raimunda ansvaret for drapet på Paco?
Hva slags grums skjuler Raimunda i sin restaurant?

Uten å gå i detaljer om alle skuespillerne som gjør filmen til en underholdende dramakomedie vil jeg likevel nevne Penelope Cruz. Langt i fra alle rollene hun har tatt i har blitt til gull, men rollen som Raimunda i Volver er ikke langt unna. Rollen som vaskehjelp og etterhvert driftig restauranteier med en dyster fortid passer Cruz ganske bra. Hun er den damen med bein i nesen som rollen trenger.

“Ikke over skyene begeistret” sa en av mine filmvenner da filmen var over. Jeg er hjertens enig. Historien har kanskje litt for mange elementer som ikke kommer tydelig nok fram, og som gjør at historien fortoner seg som ufokusert og diffus. Men bevares, man får mystikk og gåter som besvares med snert etterhvert som grumset kommer opp til overflaten og når fortiden ikke lenger er til å skjules.

Pedro Almodóvar vil mye med Volver. Kanskje litt for mye. Bra da at Penelope Cruz tar det kaldblodige ansvaret.

Kaurismäki lyser i skumringen

Aki Kaurismäki sin siste film “Lys i skumringen” går nå på norske kinoer. Finnen fullfører med dette en trilogi av filmer. Alle tre med de klassiske Kaurismäkiske antiheltene som hovedkarakterer. Så også i “Lys i skumringen”.
Sikkerhetsvakten Koistinen som på sine nattevakter drømmer om å starte sitt eget firma forelsker seg i en blondine. En blondine med skumle bakmenn og deres mindre hyggelige hensikter.
Koistinen aner lite om blondinens skjulte motiv for oppmerksomheten hun gir ham. Ikke før det er for sent. Men Koistinen er en håpets mann. Uansett hvor ille livet utarter seg for stakkarslige men dog så drømmende Koistinen, så klamrer han seg til det fjerne håpet.

I filmen opplever man gangstere på finsk vis. Man opplever biroller som utgjør bindeledd mellom tragedie og håp. Man opplever tunge blågrå scener som utdyper alt det dystre i denne historien. Her finnes knapt en scene uten et glass med noe sterkt i. Enten for å drukne sorgene eller for å styrke nervene. Enda oftere tenner man seg en røyk som gir alt det blågrå enda en sterkere touch av hvor dystert livet kan være. Alt det blågrå blir bare såvidt avbrutt av et enkelt fargevalg, for kanskje å si at man aldri skal slutte å håpe på noe bedre.

Kaurismäki har gjort Koistinen til hovedpersonen man lett sympatiserer med. Historien virker likevel litt spinkel og blekner aldri så lite mot de velskapte karakterene og det tydelig gjennomtenkte miljøet menneskene lever i. Selv om historiens forløp er lett å følge med på er det litt for få vendinger som kunne gjort humoren i filmen enda svartere. Det blir mye form og lite farge.

“Lys i Skumringen” er på tross av en noe svak fortelling, og noen pussige oversettelser, et tragikomisk og underholdende alternativ til mange platte filmer på kino. Den kan anbefales, men vit hva du går til.