Flyttemelding!

www.flisespikkeri.com der altså..

Zombie-epidemien i Bergen

Et sant mareritt er i ferd med utspille seg i Bergen by. Et farlig virus sprer seg med en fart som ingen klarer å begripe. Det kalles Zombie-viruset. Man mistenker filmmiljøet for opphavet til viruset. Har man konkludert for tidlig?

Dette er mitt overmodige bidrag i bloggstafetten arrangert av Sonitus, og  det er da å regne som et iherdig forsøk på å tilfredsstille Gbangs ønske om en Zombie-fabel fra Bergen (forresten blink hva gjelder filmobservasjon). Happy reading!

Se for deg følgende: Det er en hustrig dag i november. Bergensværet er grått og du føler deg litt blek selv. Du har fri fra jobb, står opp litt senere enn vanlig og skrur på PCen. Mens den surrer med å koble seg opp på nettet lager du en kopp Friele kaffe og setter deg ned for å lese nyhetene fra Bergens Tidenes nettutgave. Nyheter som vil få deg til å blekne ytterligere.

kl 10.11: “Zombieviruset”: 412 smittet til nå – tallet stiger raskt!

På bakgrunn av epidemien som ser ut til å herje byen har Bergens Tidende stengt avisen for alle andre nyheter. Redaksjonen utsteder derfor kun kortere nyhetsbulletiner for å holde leserne oppdatert på den ekstremt raske utviklingen.

Det er på det rene at legevakten har registrert og behandlet 412 mennesker som smittebærere av et såkalt “zombie-virus”. Et ukjent antall mennesker er antatt omkommet etter diverse mystiske forsvinningsnumre. Viruset ser ut til å ha oppstått i kulturhuset USF Verftet i Bergen. Det dreier seg om et virus som man tror har oppstått i filmmiljøet i kulturhuset. Man mistenker at det dreier seg om en kromosomfeil hos én eller flere personer. En feil i det genetiske systemet som via ytre påvirkninger har fått immunforsvaret ut av stilling. Man tror at dette har medført at kroppsceller har blitt manipulert til å omdanne naturlige bakterier til et smittebærende virus som har fått navnet Zombie-viruset. Et hissig virus som raskt har spredd seg til omgivelsene på huset. Det understrekes at dette kun er spekulasjoner. Dette bekreftes i en bulletin fra Haukeland Universitetssykehus, hvor man også ber alle holde seg innendørs.

kl. 11.00: - Ingen tid å miste!

- Vi har ingen tid å miste. Ingen bønner.. nei jeg mener borgere heller for den saks skyld.

Dette mumler en travel ordfører Friele til BT før han iler avsted til hastemøte i bystyresalen i rådhusets toppetasje. Ordfører Friele har nettopp vært på Haakonsvern hvor Forsvaret, Heimevernet, Røde Kors og andre hjelpeorganisasjoner holder kontinuerlig krisemøter på marinebasen for å på best mulig måte koordinere strakstiltak i forbindelse med den såkalte zombie-epidemien som herjer vestlandets hovedstad

- Vi satser alt på å knekke viruset, roper en blek bystyreleder fra et vindu i fjerde etasje i rådhuset før hun smeller vinduet igjen.

kl. 11.32 Ekstremt smittsomt

Forskere ved Høyteknologisk Senter og spesialmedisinsk personell fra Universitetssykehuset Haukeland har kategorisert viruset som et ekstremt farlig virus som innebærer smittefare i enhver kontakt med potensielle smittebærere. Symptomene man til nå har klart å registrere er søvnløshet, blek hud, sviktende ganglag, abnorm kaffetørst samt store problemer med artikulasjon og uttale av lange setninger. Den psykiske tilstanden beskrives som psykotisk hvor man hallusinerer, mister alle hemninger og alle aksepterte adferdsmønstre..

kl. 12.02 - dette kan bli ille

Tidligere overlege og spesialist i bakterielle sykdommer Anoldus Farmprøyt som kommunen har hyret inn som rådgiver sier at dette er et fenomen av stor betydning.
- noe lignende har aldri vært registrert før. Ikke i hele verden, og mine kolleger har kontaktet Verdens helseorganisasjon (WHO) for en uttalelse om hvorvidt vi kan setter i verk spesialtiltak mot de rammede.
På spørsmål om hva han mener med spesialtiltak blir han tydelig blek i ansiktet og nekter å svare.
- dette kan bli ille. Nå har jeg sagt nok!

Før han forsvinner inn i rådhuset opplyser han imidlertid om at korridorene på Haukeland allerede er full av bleke og rablende pasienter. Alle som blir smittet fra nå bes holde seg hjemme.

kl. 12.14 WHO svarer – kommunen adlyder

Ifølge en anonym kilde fra 7. etasje i rådhuset i Bergen har Verdens Helseorganisasjon bedt lokale myndigheter i Bergen om å innføre total nedbryting av epidemien som herjer Bergen. WHO anbefaler myndighetene å ta i bruk alle virkemidler som ses nødvendig. Kilden som ser ut til å være overmannet av andre personer får sagt at dette blir verre enn svartedauen.

Du tenker for deg selv at dette var store greier, og innser at kaffekoppen må ha påfyll.

kl. 12.23 Bergen avskåret fra omverden

Det er klart at både Bergen lufthavn Flesland og Bergensbanen er stengt for all transport, og de reisende bes vende hjem. Fly til Bergen er omdirigert til Oslo og Stavanger. Tog fra Oslo stopper på Voss.
Samtlige innfartsårer er stengt og all biltrafikk inn og ut av byen har stoppet opp. Det samme har kollektivtrafikken i byen hvor bussene har lagt ned rutene umiddelbart. Bergen havnevesen melder at militære fartøyer sørger for at alle skip med anløp Bergen blir omdirigert til alternative havner. Enhver overtredelse av havneblokaden blir besvart med ild. Dermed kan ingen skip dra ut fra byen og byen kan betegnes som lukket og blokkert.

Mer kaffe..

kl. 12.35 Tomme gater

BTs utsendte kan bekrefte at butikker og kaféer stenges fortløpende, og at bykjernen er i ferd med tømmes helt for folk. Fra det improviserte mediesenteret utenfor rådhuset kan man se at gatene patruljeres av bevæpnet militærpersonell som i tillegg bærer gassmasker. Det opplyses fra nyankomne til rådhusbygningen at militærkjøretøyer har sperret av viktige veier inn til sentrum. Ved samtlige av bomringens stasjoner er blokader satt opp. Absolutt ingen får slippe gjennom.

kl. 13.06 Bystyret i isolasjon

Det kunngjøres via et flygeblad som kom seilende ned fra toppetasjen fra rådhuset at kommunestyret har vedtatt å barrikadere dørene til rådhuset, samt at byrådets medlemmer inkludert Ordfører Friele holder seg i bygningen inntil det er trygt nok å komme ut. Flygebladet som er full av kaffemerker er kun undertegnet av ordfører Friele. Noen få minutter etter observeres flere tanks utenfor rådhuset.

Du tyller i deg den siste dråpen med kaffe og tenker at den Friele-effekten kanskje var i sterkeste laget..

19.00 Bergens Tidenes redaksjon i Oslo har tatt over

Det kunngjøres fra Forsvarets Overkommando at Bergen by er erklært som et katastrofeområde. Forsvaret har fått myndighet til å øyeblikkelig utrydde alt liv ved kjemisk nedbrytning. Operasjonen er iverksatt umiddelbart av den grunn at Zombieviruset ikke lar seg stoppe, og man er redd for at epidemien spres til andre landsdeler. Man ser et kjemisk angrep som eneste utvei, og håper de syv fjellene som omkranser byen vil hjelpe gassen til å holde seg som et teppe over byen, og ikke spre seg før man har oppnådd ønsket effekt. Ingen innenfor blokaden ventes å overleve.

Fire dager etter: byen er øde. Alt liv innenfor blokaden er utryddet. Epidemien er nedkjempet. Ingen tilfeller av Zombie-viruset er registrert innenfor blokaden etter forsvarets gassangrep på byen.

11.45 Øde by

Bergens Tidenes Oslo-redaksjon er på befaring og har fått tillatelse av militæret å dokumentere hvordan byen ser ut etter at epidemien er utryddet. I en leilighet i sentrum sitter en stiv menneskekropp i morgenkåpe med en laptop på fanget. I hånden holder vedkommende en kopp. Det lukter Friele kaffe.

12.45. BTs hjemvendte journalist finner sine kolleger utenfor Rådhuset. Et trist syn som ikke kan beskrives.

12.50 En mann observeres på toppen av rådhuset. Fra toppen av bygningen kan man høre mannen rope..

- KONGE!

12.52 Noen bevæpnede soldater trenger seg inn gjennom de barrikaderte dørene i Rådhuset og tar seg oppover i etasjene. Etter hva BTs journalist forstår er det en snøvlete mann som har sperret seg inne i bystyresalen i toppetasjen, men som nå har tatt seg ut på rekkverket av altanen.

13.12 Soldatene kommer ut fra bygningen. De har en hvithåret mann mellom seg. Mannen identifiseres som ordfører Friele.

Dette var neimen ikke lett. Men moro likevel.

Oppgaven til nestemann er som følger.. Du er en klovn i et sirkus. Det vil si var. Du har nemlig rømt fra sirkuset. Du er altså ikke helt i klovnehumør. Hva er galt? Hvorfor rømte du? Hvem møter du? Vil du noen gang dra tilbake? Så spørs det – er du egentlig en klovn? Form og uttrykk velger du selv.

“Norges Collina” ny næringsminister?

Først tenkte jeg at Bergens Tidene hadde gjort en feil med bildet av dommeren i fotballkampen mellom Rosenborg og Tromsø. Under overskriften “Hadde Norges Collina rett?” lyser det en måne mot oss som om fotografen eller desken skulle ha klippet bildet ved et uhell.

Så ser jeg en tilsvarende måne (mer fullmåne enn halvmåne) lyse opp i en annen kant av avisens forside. Denne månen har et mer næringspolitisk skjær over seg. Hvis man veldig kjapt veksler mellom de to bildene kan man lett ledes til å tro at “Norges Collina” har gjort Næringsminister av seg, og dermed lagt både det gule og det røde kortet samt dommerfløyten på hyllen til fordel for en tung dokumentmappe og politiske krumspring.

Det spørs hvem som er mest tilfreds. “Norges Collina”? Næringsdepartementet? fotballklubben TIL? Fotballklubben RBK? Dommerstanden i Norge? Eller desken i BT som skamklipper bilder og lager frekke ordspill i beste tabloidstil?

Det spørs også hva man foretrekker. Utgaven uten kreative manipulasjoner som ble for kjedelig for BT selv?

BTs tabloidutgave med en halvmåne her
og en fullmåne der?

…eller Bloggerens manipulerte versjon som avslører hva som kunne ha vært utfallet om noen ting hadde vært helt annerledes.

Man skal visst ikke tro alt man leser. Det er ikke alltid jeg tror det jeg ser heller.

 

Hard Candy – bittersøtt sukkertøy snart på kino

Grøss og gru! Livet byr på mange farer og man skal være forsiktig med så mangt. Man skal ikke snakke med fremmede, man skal ikke bli med fremmede hjem og man skal være forsiktig med å drikke det fremmede byr på. Hvis man ikke er forsiktig kan man være fryktelig ille ute.

Filmen “Hard Candy” er på vei til norske kinoer. Gjør deg klar for 115 intense og nervepirrende minutter med den ikke helt blåøyde 14åringen Hayley (Ellen Page) og den voksne fotografen Jeff (Patrick Wilson). De møtes først på nettet hvor de lar en uskyldig flørt med skjult identitet utvikle seg til et møte på kaféen Nighthawks. Deretter bærer det videre til hans hjem. Her burde alle varselklokker kime. En veslevoksen 14åring har blitt med hjem til en fotograf som såvidt på alder kunne vært hennes lovlige far. Dette gjør de da også et poeng av på veien hjem til Jeff. Lar de seg stanse av det? Lar vi oss berolige av det?

Jeff gir Hayley noe å drikke og lar henne utfolde seg. Noe hun later til å nyte. På dette stadiet er man kanskje forbi der hvor man aner ugler i mosen og man er kommet så langt at man tvinges dypt ned i setet av varselklokkene man hører kime som aldri før. Det er dog ingen varselklokker man hører. Det er nemlig et nesten pinlig sparsomt lydbilde som preger den intense situasjonen som bygger seg opp. Ordvekslingen og nærbildene forsterker den gryende følelsen av at noe er i gjæring, og det er som om ens egne harde pulsslag har tatt over for kimingen. Som om pulsslagene er de eneste lydene man hører i kinosalen. Man kjenner det filmatiske grepet av regissør David Slade sine klør, og man kommer ingen vei. Fri og bevare!

Damen jeg hadde på min høyre side i kinosalen holdt nå begge hendene for øynene. Selv så jeg for meg at jeg kom til angre på at jeg hadde gått for å se filmen. Jeg angret ikke, men sjelden har jeg sett en mer velformulert oppbygging som denne. En oppbygging til det som skulle vise seg å være et psykologisk spill mellom en tenåringsjente og en voksen fotograf man lett kan danne seg et visst frynsete bilde av. For vi snakker frynsete bilder. Vær du sikker.

“Hard Candy” er absolutt ingen film for de som skvetter i kinosetet av filmsnopet som ramler ned på gulvet, eller for dem som ikke makter tanken på folk som puster en i nakken. Her er mange av scenene så intense og så ekstremt fattige på lyd at man ikke har mange sjanser til å gjemme bort nervøse rykk og hyperventilering når spenningen står på som verst. Filmen har mer enn én overraskende vending. Den har to hovedrolleinnehavere som matcher hverandre og som mestrer de fleste oppgavene med troverdighet. Handlingen knebler en tidvis til setet, men noen ganger sitter man ikke hardere i det enn at man mister litt av følelsen for det neste skrittet. Når i tlllegg litt vage biroller dukker opp etter tidligere å ha blitt omtalt med knappe beskrivelser mister man også litt dybdesyn i dramaet. De er både inkludert og ekskludert på samme tid. Spenningen smuldrer delvis selv om den egentlig sitter i veggene. Dette bekreftet kanskje damen til høyre for meg. Hendene hun hadde hatt som delvis skjul for øynene lot hun nemlig falle til fanget – enda vi ikke var ferdige med en mektig del av handlingen.

Uten å røpe for mye av den videre gangen i historien kan de av oss som har sett Takashi Mikes film “Audition” fra 1999 se noen likhetstrekk, men “Hard Candy” står på egne vaklende bein. Men den vakler.

Dyktige Dylan Moran

Han er irsk. Han er komiker. Han får meg til å le. Hans navn er Dylan Moran, og han anvender humor av den upolerte sorten. Kjenner du ikke navnet men liker “stand-up” så har du noe til gode.

Jeg så ham for første gang i serien “Black Books” som ble vist hver fredag på den britiske tv-kanalen Channel 4 for noen år siden. Omtrent halvveis i serien skiftet jeg husvære i England og flyttet inn med fire studenter som var store tilhengere av “Black Books”. Jeg hadde omtrent ikke fått med meg britisk tv-underholdning på en stund og var mindre oppdatert på hva som var verdt å få med seg. Det skulle bare noen minutter til av Black Books før jeg flirte meg halvt ihjel. Dylan Moran førte an tonen sammen med Bill Bailey og Tamsin Greig. De neste fredagene satt jeg sammen med mine samboere og lo kostelig av denne fabelaktige serien. Serien kom senere til NRK med tittelen “Ei selsom sjappe”. Nu vel..

Men så var det denne Dylan Moran. En ire med humor som går rett hjem hos meg. Den er rå og direkte uten å bli vulgær. Ihvertfall ikke smakløst vulgær. Han slenger med kjeften om alt og alle uten at man får inntrykk av at poengene er billige eller at stilen er kopiert. Innholdet er som oftest saftig og ganske lett å forstå. Uten å ha sett klipp fra det han hadde gjort som “stand-up”-komiker på scenen gikk jeg for å se ham da han kom til Bergen i fjor høst. Jeg angret ikke et sekund. Denne mannen vet å skyte fra hoften. Vi var truffet alle mann.

Det er visstnok slik at det kan oppfattes som lettkjøpt blogginnhold å bruke filmsnutter fra Youtube i bloggen, men i dette tilfellet velger jeg å bruke dette hjelpemiddelet. Rett og slett for å vise hva jeg sikter til med rå og upolert humor som treffer innertieren på humorblinken.

Jeg er svært glad i britisk humor, men når jeg nå har sett Dylan Moran i “Black Books”, i diverse klipp fra ting han har vært med på, samt sett ham på scenen begynner jeg å lure på om den irske humoren appellerer enda mer til meg. Han er ihvertfall en komiker av rang. Måtte han gjøre enda mer av seg.

The Robots were here

Kraftwerk har vært her. De må gjerne komme igjen.

Maken til teknologisk musikalsk underverk kan man neppe oppleve. Et fargesprakende sceneshow utført av fire streite herrer i rett positur ved sine laptoper høres kanskje ut som en motsetning i seg selv, men så er det vitterlig en gjennomført teknomusikalsk historie man er vitne til på storskjermene som alle ser fra uansett sete i salen.

Ikke bare er det en musikalsk historie som går dypt inn i en dataverden som mennesket har skapt, men det er også en visualisert historie som gir et videoavtrykk av menneskets prestasjoner innenfor infrastruktur, teknologi, tiårenes stilarter samt idrett. At mennesket trigges til å bryte grenser innenfor alt dette, med eller uten hell, samt håpet om at vi enda skal prestere må være en del av budskapet i dette skråblikket til de fire herrene som for noen kan virke kjedelig. Kjedelig siden de står der lett vaggende til sine egne rytmer. I så fall er de kjedelig med stil. For stilen ligger i atmosfæren Kraftwerk skaper. Den gåsehudfremkallende atmosfæren som skapes av de fire herrenes sammensatte og drivende lyd- og lysshow. Et mesterverk så godt sveiset sammen at de går sine tyske bilprodusenter en høy gang. For det er vel kanskje en Mercedes vi hører i opptakten til låten Autobahn?

Alle som kan se og høre, og som har vett nok til å innrømme sine musikalske interesser innenfor popmusikk og teknomusikk har ett og annet å kjenne igjen hos Kraftwerk. Det er mer gjemt i Kraftwerks musikk enn man tror. Som så mange andre enn jeg har påpekt så er det vel ingen grenser for mengden artister som har litt Kraftwerk i seg – enten man med godvilje takler det eller ikke. Noen artister har kanskje i mangel av bedre fantasi valgt å ta hele stykker av Kraftwerks rytmer og lyder for så å gjøre det til sitt eget. Andre derimot legger ikke skjul på at de har respekt for sine forbilder – og det er jo flott! Kanskje det var nettopp på grunn av teknomiljøet at Kraftwerk ytret ønske om å spille i Bergen?

Godt og vel en uke etter konserten i Grieghallen 7. august går jeg med en slags tilfredshet over å ha opplevd dem live. Jeg har vel også et slags håp om at de legger turen hit en gang til. Det spørs hvor lenge Kraftwerk, som har holdt på i mer enn 30 år, ønsker å polere sine teknologiske musikkperler. Måtte de likevel være i stand til å gi oss enda et speilbilde i form av en ny studioplate som reflekterer deres tanker om vårt teknologibaserte samfunn. I så fall et kjærkomment datarytmisk skråblikk som er verdt å vente på.

Musik Non Stop!

På topp med Mads Eriksen

Det var på Garage i Bergen. Det var min første konsertopplevelse. Det var Mads Eriksen.

Jeg mener året var 1991. Jeg var skoleelev på videregående og hadde ikke peiling på hva jeg egentlig foretrakk av musikk. Jeg tilhørte ingen sjanger og uttrykte ingen stil gjennom klær og oppførsel som mange andre gjorde. Jeg kunne ha rocket til Guns & Roses som de mer rocka folkene i svarte mc-jakker gjorde, for jeg likte rock. Jeg kunne ha gått for en mer pop-basert stil for jeg likte mye pop. Jeg likte i grunnen det meste, og det var vel nettopp det at jeg var altoppslukende i musikkveien som gjorde at jeg ikke tilegnet meg noen sjanger. Det har jeg egentlig aldri gjort.

Videregående skole var en tid med mange nye impulser. Mange band og artister ble lyttet til for første gang. Noen av dem henger ved meg enda. Mye fordi jeg har tatt vare på platene jeg kjøpte. Mye fordi mange minner er knyttet til musikken fra den tiden. Men mest fordi at jeg mener jeg har beholdt den allsidige musikksmaken som gjør at jeg enda ikke tilhører noen bestemt musikksjanger.

På samme tid som at jeg oppdaget Deep Purple, AC/DC, Motörhead og mye annet tungt hørte jeg også på mer lokale artister. På et eller annet tidspunkt fanget jeg opp Mads Eriksens gitarriff. Det var tvers gjennom vannvittig tøft. Som med mange andre oppdagelser var det rett i platebutikken for å brenne av lommepengene på nyoppdaget musikk og kom hjem med LPen “Journey”. Jeg husker at jeg var blendet av sitatet på coveret fra bladet Guitar Player hvor det sto at Mads Eriksen til tider kunne høres ut som en blanding av Joe Satriani og Eddie Van Halen. Det måtte jo være kult! Men jeg ble skuffet. Låtene jeg hadde hørt var ikke på platen jeg kom hjem med. Jeg hadde hørt nyere musikk. Så bar det ut på ny platejakt.

Omtrent samtidig skjedde det to ting. Det første var at et par av mine kompiser hadde kjøpt seg el-gitar og forsterker. Den ene av dem var et nytt bekjentskap og klassekamerat på vidergående. De to kompisene mine kjente ikke hverandre. Ikke før min klassekamerat fortalte meg at han gikk og lærte gitarspilling hos nettopp Mads Eriksen. Da den andre kompisen min med gitar, men uten læremester, fikk høre om min gitarspillende klassekamerat som gikk til selveste Mads Eriksen var introduksjonen uunngåelig. Det viste seg så at Eriksen hadde plass til en elev til.
Dermed hadde Mads Eriksen to av mine kompiser som elever samtidig som at jeg hadde to av Mads Eriksens plater. For ikke å snakke om to kompiser som vrengte den samme musikken til det ugjenkjennelige.

Det andre som inntraff omtrent da var at Mads Eriksen skulle spille på Garage i Bergen. Jeg og mine to gitarfrelste venner samt noen flere gikk i samlet tropp til Garage. Dette skulle bli min konsertdebut. Jeg hadde aldri vært på en livekonsert før. Ihvertfall ikke hvor man betalte en femtilapp for å gå ned i en mørk kjeller for å stå fjetret til råe gitarriff mens hørselen ble blåst veggimellom. Piping i ørene til tross – konserten var en suksess og jeg var blitt et fan.

Her en dag endevendte jeg LPene jeg har igjen fra det glorete 80tallet og LPenes harde tiår 90tallet. Hva fant jeg der?

Platen “Journey” framsto som intakt. Godt bevart i plastcover framkalte den minner om konserten og det som fulgte i etterkant. Hva var det jeg så fikk øye på gjennom plastcoveret? Autograf med hilsen fra Eriksen “himself”. Dette hadde jeg nesten fortrengt.
Siden vi ikke hadde den helt store tilgangen på mer internasjonale artister og siden autografer var en relativt sjelden vare var det mer enn naturlig å spørre mine kompiser om de kunne fikse en autograf på Journey-platen. Jeg hadde tross alt bidratt med nettverksbygging og ny elev.

Der og da passerte jeg toppen av fan-tilværelsen. Jeg hadde vært fenget av musikken, jeg hadde vært på konsert og jeg hadde fått en autograf. Noen flere anskaffelser av det Mads Eriksen ga ut senere ble det likevel, men platen Journey var på tross av skuffelse selve høydepunktet. Det var tid for enda flere impulser og nye artister i min altoppslukende jakt på ny musikk.

Hva gjør man ikke for gamle helter? For dere som vil vite mer om Mads Eriksen kan dere gå inn på Mads Eriksens hjemmeside. Det blir han sikkert glad for.

Irma 1000 – take it away, Kari!

- Film er best på radio!

Dette ble en gang sagt på Irma 1000.

Det fantastiske radioprogrammet med Kari Slaatsveen og Barbara Jahn som brukte en parodi på Paal Bang Hansen i sine radiojingler, eller hva det heter når man reklamerer for sitt eget radioprogram. Et sjeldent godt produkt fra NRK P3 som satt spor i sjelen min. Spor som enda ikke er overkjørt av andre radioprogrammer.

- spis, spis, spis frokost…

Savner å høre igjen denne jingellåten på radio hvor det også synges at man skal “høre på pop” mens “Irma 1000 vasker opp”.

- gjøken er en luring – KOKO!

Gjenbruk av denne har for min del dreid seg om situasjoner hvor jeg har svart riktig på spørsmål i kunnskapspill. Mange gjøker der ute. Spesielt i trafikken…

- Vi ler og vi smiler av mannfolk i biler, av sure sjåfører som kjører og kjører, med snørr i barten og driter i farten. Se, jeg er kvinne og jeg ler!

(rå latter fra damen som står i trafikken etterfulgt av et voldsomt brak fra en kolliderende bil)

Nå er ikke jeg kvinne men jeg lo ganske mye av denne i sin tid.

- er det noe du lurer på om polsk frijazz? Irma 1000!

Det at andre komikere har tyvlånt uttrykket “polsk frijazz” etter dem har nesten gjort meg litt harm på Irma 1000 sine vegne. Med mindre uttrykket oppsto før Irma 1000. Da blir selvsagt det å reagere med harme helt feil…

- Hver dag tok de på seg feile klær, og resten av dagen ble et mareritt!

Å dytte slike morsomheter inn mellom radioprat og musikk gjorde sitt til at radioprogrammet ble ekstra morsomt å lytte til. Det kunne av og til være at egenreklamen i seg selv utgjorde høydepunktene i programmet. Man ventet gjerne på at det skulle komme en ny egenreklame og ble derfor lyttende så lenge programmet varte.

- Vi har en forandring i rutetabellen. Tog fra Jessheim og Kobbestø er innstilt, og det er tog til Damsgård og Irrestrand også. Bortevekk, ingen tog, ferdig med det!

Omgitt med akustikk hentet fra Oslo S var det slike beskjeder de kunne lire av seg til de reisende/lyttende. Resultatet for mitt vedkommende var at jeg ved en anledning var sekundet fra å gjøre det samme da jeg sto ved en åpen mikrofon på en flyplass i Øst Europa. Ingen hadde skjønt et kvekk og jeg hadde kanskje flirt meg halvt ihjel selv. Det er slike ting jeg savner på radio.

- Sitt ikke som sure sild, det er moro når man vil!

De fleste av sitatene er hentet fra Irma 1000 cd’en “Ikke akkurat hudfargende knestrømper” utgitt i 1995, som jeg selvsagt er den heldige eier av.