Propp, propp, propp din båt

Sommerens dramatiske øyeblikk fritt gjenfortalt etter hukommelsen fortonet seg omtrent slik..

Jeg og opphavet på fisketur i åpen plastbåt anno 70tallet midtfjords et sted på vestlandet. Vi hadde selv satt ut båten og skrudd i det som ihvertfall vi kaller for en nuggel. Nuggelen som er en plastdings i retning av en propp skrudd inn i akterenden på båten for å hindre vann i å fosse inn i bunnen av båten er rimelig ok for å i det hele tatt ha en tett båt.

Før jeg fortsetter med historien føler jeg for å tilstå mine slette båtkunnskaper, selv om jeg har brukt båt hver bidige sommer i en årrekke. Så om andre vet ord for nuggel eller propp, og gjerne vet hvorfor man utstyrte åpne plastbåter med dem på 70tallet før man fikk de fantastiske selvlensende båtene, så berik meg gjerne. “Føl eder fri at kommentære”.

Der var vi altså. Midtfjords, og ingen andre båter i sikte. Med en 8 hesters påhengs raste vi så godt det lot seg gjøre til ønsket fiskeplass. Der skjedde det noe ganske uventet. I takt med at vi senket farten begynte det så smått å piple vann opp fra sluket i bunnen av båten. Om det hadde regnet hadde vi ikke brydd oss videre med det. Det skal sies – når det regner er det mildt sagt en kjip jobb å lense båten. En 14 fots båt med rimelig bred bunn samler mye vann. Believe you me! Men det regnet ikke. Det hadde ikke regnet på mange dager og båten hadde ikke hatt en dråpe regnvann i bunnen på svært lenge.

Det var ikke bare det at det piplet inn vann da båten etterhvert stanset opp. Der hvor sluket er sto det nå en slags frådende søyle med vann opp. Der og da en akkurat passe skremmende ting å se. Jeg rakk vel ikke en gang å spørre “ehm.. kanskje vi skal snu?” før avgjørelsen var tatt.

Turen tilbake tar normalt 10 minutter. Det skulle vise seg at på de 10 minuttene hadde vi begge rukket å tenke at plasten båten var laget av for godt og vel 30 år siden hadde begynt å sprekke, eller at båten hadde fått seg en flenge en plass. Uansett med et kostbart og uønsket innkjøp av ny båt som resultat. Samtidig som vi snekret dyre teorier hver for oss så jeg hvor vannet trakk seg tilbake nå som båten hadde bra fart med baugen godt hevet over vannet. En eventuell sprekk i båten måtte altså være i baugen.

Vel inne ved land tømte vi båten for fiskesaker, motortilbehør og andre båtting på rekordtid. Med bildet av båt med påhengs under vann på netthinnen kastet vi formelig motoren på land, for så å spurte bort til vinsjen med tanke på å få båten opp før den var så tung av vann at wiren ville ryke på første forsøk. Svetten silte mens vi klargjorde båten for opptrekk.

Båten hadde ingen sprekker. Derimot var det denne hersens nuggelen eller hva denne proppen kalles som var årsaken (etter et søk på nettet fant jeg at det kalles “dyvika” på svensk). Den var borte. Et åpent hull med vann rennende ut var det eneste vi kunne se. Det er i slike stunder man ikke vet om man skal være sjeleglad for at det ikke gikk verre eller om man skal forbanne båtprodusenten med sin 70talls patent på hvordan å tette en båt.

Etter et døgn hadde vi diskutert til det kjedsommelige hvordan vi nå skulle klare å skaffe en plastdings laget for 30 år siden. Et klokt hode hadde funnet ut at en vinkork kunne gjøre samme nytten inntil vi kunne ordne noe mer permanent. Med en uke igjen på landstedet tenkte jeg selv at det var like greit å bare reise hjem igjen nå som vi ikke kunne være på sjøen.
Dagen etter hendelsen var vi fremdeles slukøret. Tiden gikk med til å speide ut over sjøen etter en bitteliten hvit ting som kanskje ved et mirakel hadde funnet sjøveien hjem, og nettopp funnet svaberget hvor vi oppholdt oss.

Nesten samtidig som jeg skulle til å bryte ut “Dett var dett. Jeg vil hjem!” så opphavet noe rart som fløt i sjøen, og hadde gleden av å vasse ut for å fiske opp en liten hvit dings som lengtet hjem.

Aldri har vi vært mer glad for å se igjen et lite stykke gammel plast. Aldri har vi vært mer glad for å kunne skru i en propp. Aldri mer skal man si at miraklenes tid er forbi. Men hva i nuggelens navn tenkte man på 70tallet?

Hva er en fisk?

Hvilken vei svømmer fisken?
Hvor på fisken sitter hodet?
Hvor på fisken sitter halen?

Hva er en sluk?
Hvor på sluken skal krokene sitte?
Hva skal krokene på sluken simulere?

Hvor knyter man senen (eller gøttet som jeg sier)?
På halen? På hodet?

Bildet forklarer hvorfor jeg stoppet opp i klargjøringen av fiskesakene til årets første fisketur og begynte å lure på om jeg så riktig. Foran meg hadde jeg en pakke med tre sluker. Alle tre med et litt pussig utseende, og da snakker jeg ikke om fargene men om utførelsen.

Hvordan tenker produsentene av fiskesluker og fiskekroker? Er det virkelig noen slukdesignere som forestiller seg at fisker har halen plassert på hodet? Hvor vanskelig kan det være å plassere krokene bak på sluken?

Om jeg var sjefen til slukdesigneren ville jeg gitt designeren sparken på dagen. Med mindre fiskene faktisk svømmer baklengs og har halen på hodet. Da burde designeren fått en eller annen pris for sine oppdagelser.

Om jeg var fisken som skulle ha blitt lokket til å tro at dette var en skikkelig godbit er det mer sannsynlig at jeg enten hadde fått tidenes sjokk eller tidenes latterkrampe ved synet av denne vannskapningen. Uansett utfall ville jeg svømt tilbake til resten av fiskene og fortalt dem det siste nye fra liksomfisk-fronten. Resten av fiskene ville da enten skremt hverandre ihjel av tidenes liksomfisk-grøsserhistorier, eller ledd seg skakke av tidenes liksomfisk-”du skal høre mye”-historier.

Om jeg ikke får fisk på noen av slukene vil jeg ha pengene tilbake.

Skitt fiske!

Say cheese!

Så har man vært i London noen dager. Sammen med min reisekompanjong oppsøkte jeg gamle og nye tomter i denne travle og trivelige hovedstaden hvor vi begge har vært en del ganger tidligere. Med kamera i sekken skulle det meste foreviges. Dokumentasjonsansvaret lå i hovedsak på mine skuldre siden jeg var den eneste som tok med kamera over alt. Det skal sies at det ble gjort mange hederlige fotoforsøk i sommerheten. Mange og hederlige fotoforsøk der altså!

Forestill deg følgende fotosafari i London:

Man står med kameraet i hånden på toppen av Greenwich Park hvor null-meridianen skiller den vestlige halvkule fra den østlige halvkule. På stedet der den symbolske stripen i bakken viser det nøyaktige tidsskillet stiller foto-objektet seg opp med én fot på hver side. Klikk – og man tror at man har tatt det perfekte bildet fra null-meridianen.

På toppen av Greenwich Park speider man utover London. Med London-gryten i bakgrunnen stiller man seg opp for fotografering. Klikk igjen – og man tror at man har digitalisert et feriebilde fra toppen i Greenwich Park.

På vei ned fra toppen i Greenwich Park treffer man på en sommerfugl. Størrelse diger! Den rikker seg ikke av flekken der den sitter på et gjerde. Man knipser noen bilder for moro skyld, og glemmer bildene like fort som man har tatt dem fordi turister på vei opp spør oss om vi har sett null-meridianen. Vi peker og forklarer iherdig..

Videre til storslagne Hayward Gallery hvor mitt reisefølge hadde et tindrende ønske om å se en omfattende utstilling av surrealistiske kunstnere. Man tar bilde av den enorme reklamesplakaten for utstillingen på en av veggene utenfor før man går inn. Klikk – og man tror man har foreviget en plakat med meget spesielt motiv fra utstillingen. Så slipper man ihvertfall å kjøpe plakaten kun for at den brettes og rives i stykker på ferden gjennom Londons gater.

Neste motiv er en svensk kafé ved navn Småland Coffee som der og da kaller på fliret. Klikk – og man tror man har tatt et perfekt bloggbilde av kaféen og skiltet. Ja, Faktisk klikkes det to ganger for å være på den sikre siden.

Det poseres og klikkes i hytt og pine siden motivene er mange og idéene florerer.

Vel hjemme igjen med kameraet plugget i usb-porten på PCen kunne jeg ikke gjøre annet enn å glo tomt på bildene som dukket opp på skjermen. To tredjedeler av bildene hadde et utgjort utydelig slør over seg. Som om man hadde vært på noen dagers sammenhengende heisatur og glemt å fokusere med kameraet. De fleste av bildene vi faktisk hadde mål og mening med er så utydelige at det grenser til det pinlige. Bildene vi tok i forbifarten, uten noen overveide tanker bak, er derimot klare som polert krystall. Hva som faktisk skjedde er jeg enda i stuss over. På kameraet lille skjerm så alt helt ok ut etter bildene var tatt, og jeg med mine begrensninger i detaljerte fotokunnskaper tok det for gitt at alt var bra. Jeg tok grundig feil. Grundig feil der altså!

La meg derfor presentere sommerfuglen fra Greenwich Park som den krystallklare vinneren av årets feriebildekonkurranse.

The Flymo-incident

For noen dager siden leste jeg innlegget om Flymo-gressklipperen til Lasse Dahl hvor faren for avkappete ledninger i tilfelle uforsiktig bruk nevnes med noen ord. Jeg skrøt selv av å ha vært Flymo-bruker i lengre tid (slitt ut tre flymoer kom jeg fram til i etterkant), og tenkte med stolthet på at jeg aldri hadde kappet av en eneste ledning.

Jeg må tilstå at hovmodet mitt nådde pinlige høyder da jeg senere kikket på kommentarene til innlegget hvor det fortelles om ledninguhell.

Gjett hvor det er blitt av hovmodet. Gjett hvor mye jeg angrer. Gjett hva som skjedde i dag.

 

Lyden av ledningen som ble kappet av på to steder i møtet med Flymoens knivblader hørtes nesten ut som et sverdslag som hentet fra filmer som “Hero” eller “Flyvende dolker”. Visuelle mesterverk som flere bør få med seg. Enten du er flymobruker med avkappet ledning og sverdslag-assosiasjoner eller ikke.

Det hjelper sikkert ikke å skylde på at ledningen hang seg opp i en busk. Resten av hendelsen kan ikke beskrives. Jeg har uansett bokført 1 avkappet ledning under gressklipping på listen over hverdagslige uhell, og lover å kneble hovmodet heretter.